Smerter foran på leggen (”benhinnebetennelse”, ”shin splint”, ”medial traksjonsperiostitt”)

Dette er den hyppigst forekommende belastningsskaden hos idrettsutøvere. Den forekommer i alle idretter hvor løping og hopping utgjør en stor del av aktiviteten. Intense treningsperioder antas å være en viktig utløsende årsak, men det er ikke fullstendig kartlagt hvilke strukturer som er årsaken til smertene; benhinne, senevev, muskelhinne kan alle være involvert. Utøvere med aksefeil i fot, legg og kne antas å være mer utsatt. Viktige disponerende faktorer er øket utadrotasjon av leggen og overpronasjon, noe som fører til øket belastning der muskelhinnen fester på benhinnen langs indre kant av skinneleggen. Tilsvarende smerter kan imidlertid også forekomme hos utøvere med fullstendig normale akseforhold. Utøveren opplever ømhet og etter hvert smerter langs indre rand av skinnebeinet under og en tid etter trening. Smertene øker gradvis med treningsintensiteten, og kan bli så plagsomme at løpetrening og spensttrening er umulig.

Diagnosen stilles ved å undersøke indre rand av skinnebeinet, hvor det finnes intens ømhet og noen ganger også hevelser som kan føles knudrete. MR-undersøkelse eller annen billeddiagnostikk kan være aktuelt, særlig dersom der er mistanke om at det kan foreligge tretthetsbrudd.

Behandlingen er basert på å endre belastningen lokalt på innsiden av leggen. Dette kan man oppnå ved å tilpasse treningsopplegget, underlag og sko. Aksefeil kan korrigeres med spesialtilpassede treningssko eller innleggssåler.

Prognosen er god, dersom man får korrigert ytre og indre utløsende årsaker tidlig. Enkelte oppnår likevel ikke tilfredsstillende resultat, og det kan være aktuelt med operasjon. Etter operativ behandling må imidlertid utøveren påregne å bruke et halvt år på å komme tilbake i full trening.

Akillessenesmerter (Akillestendinopati)

Av senene på leggen er det akillessenen som helst volder problemer. Tilstanden skyldes overbelastning av senen, oftest for rask økning i treningsmengde eller –intensitet. Andre faktorer som også kan spille inn er løping på hardt underlag, i kaldt klima, med dårlig tilpassede sko uten tilfredsstillende støtdemping.

Enkelte er spesielt disponert på grunn av aksefeil i ankelledd (pronasjonsfot, lengdeplattfot) eller kneledd (kalvbeint knestilling).

Belastningen fører til forandringer i senesubstansen preget av senedegenerasjon (tendinose, tendinopati). Tilstanden kalles ofte feilaktig for akillessenebetennelse, betennelsesforandringer kan ytterst sjelden påvises i senen. I stedet kan man gjennom ultralyd- eller MR-undersøkelse hos mange pasienter se arrforandringer i senen.

Smerte i forbindelse med aktivitet er hovedsymptomet, først smerte etter aktivitet som forsvinner etter en tids hvile, deretter smerte under selve aktiviteten, som etter hvert vedvarer også etter trening. Stivhet og smerter om morgenen er typiske tidlige tegn. Diagnosen stilles ved klemme på senen som vist på tegningen. Man vil da finne at senen har en spoleformet fortykkelse og distinkt ømhet, oftest med maksimum omtrent 5 cm ovenfor senefestet på hælen. Overgangen sene-muskelbuk og sene-hælben er ofte helt smertefri, men hos enkelte kan forandringene primært sitte i senefestet ned mot hælbeinet.

Behandling i tidlig fase er avlastning, tøyninger av leggmuskulaturen og alternativ trening med korrigering av utløsende årsaker som for eksempel fotfeilstillinger og treningsfeil ofte tilstrekkelig. Ved start av løpetrening, kan en bruke støtdempende hæloppbygging i skoen, og eventuelt en korrigerende innleggssåle i tillegg.

I kroniske tilfeller har eksentrisk styrketrening av leggmuskulaturen vist gode resultater.

Denne treningen må utføres regelmessig, to ganger daglig i inntil tre måneder, med gradvis økende belastning. Hos enkelte pasienter kommer man ikke til målet med slik behandling. I slike tilfeller er behandlingsresultatene gode av injeksjonsbehandling med skleroserende middel (polidokanol) eller operasjon hvor man fjerner degenerativt vev fra selve senen.

Prognosen er imidlertid god. De aller fleste blir helt eller delvis symptomfrie, og kan gjenoppta sin normale idrettsaktivitet. Men rehabiliteringen, både ved eksentrisk trening og etter operativ behandling kan være langvarig.

Tretthetsbrudd

Tretthetsbrudd i skinnebenet er ikke uvanlige hos idrettsutøvere hvor løping og hopping utgjør en stor del av trenings- og konkurranseaktiviteten. Omtrent halvparten av alle tretthetsbrudd oppstår i leggen.

Selv om leggbeinet også kan være involvert sitter de fleste tretthetsbruddene i overgangene mellom øverste og midtre tredjedel av skinnebeinet, eller overgangen mellom midterste og nederste tredjedel av skinnebeinet.

Hos mosjonister oppstår tretthetsbruddene oftest noen uker til få måneder etter at utøveren har startet opp med løpetrening, mens de hos aktive idrettsutøvere på høyere nivå kommer i forbindelse med økning i intensiteten, gjerne i forbindelse med oppkjøringen foran større mesterskap.

Mye belastning på hardt underlag og utilstrekkelig støtdemping i løpeskoene er andre viktigste utløsende faktorer.

Symptomene er betydelige smerter ved belastning, som ofte oppstår under en lengre treningsøkt. Smertene er lokale, nærmest punktformige, og forsvinner ved hvile. De kommer tilbake så snart utøveren prøver på løpetrening igjen og man skal særlig være på vakt hvis smertene blir verre mot slutten av treningene.

Hos utøvere som forteller en slik, typisk sykehistorie skal man mistenke at det kan foreligge tretthetsbrudd Ved legeundersøkelse er det aktuelle området som oftest ømt å ta på det aktuelle området, og det gjør gjerne vondt samme sted når man hinker på foten.

Røntgenundersøkelse kan være normal tidlig i forløpet, og en må derfor oftest ty til andre former for billeddiagnostikk for å stille diagnosen.

Tretthetsbrudd i fremre kant av skinnebeinet er spesielt alvorlige, ettersom beinet kan brekke tvers av dersom de ikke behandles. Utøveren må avlaste helt med krykker i seks til åtte uker, men kan drive alternativ trening som ikke belaster benet direkte.

Faren er at utøvere gjerne vil ”teste” effekten av behandlingen for tidlig, og derved slår man opp skaden og må starte forfra igjen.

Prognosen er som regel god; ved tidlig diagnose og adekvat avlastning vil de aller fleste tretthetsbrudd i leggen tilheles. Men i enkelte sjeldne tilfeller sitter tretthetsbruddet slik til at operativ behandling er nødvendig helt fra start.

Avrivning av akillessenen

Akillessenen er den tykkeste og sterkeste senen i menneskekroppen, men det er også den senen som utsettes for størst belastning og derfor ryker oftest. Skadene skjer hyppigst hos tidligere aktive utøvere på mellom 35 og 45 år innen ballidretter som er preget av raske retningsforandringer og hopp, for eksempel tennis, squash, volleyball, badminton og fotball, men også hos løpere og hoppere i friidrett.

Det hender at pasienten kan fortelle om en forhistorie med langvarige smerter i senen, men som oftest ryker den fullstendig uten forvarsel. En medvirkende årsak er ofte degenerative forandringer i senen, såkalt tendinose eller tendinopati, og gjerne i et område som strekker seg fra 2 til 6 cm overfor festet av senen til hælbenet.

Symptomer er akutt, intens smerte svarende til akillessenen; ofte kan man høre et tydelig smell. Pasienten snur seg gjerne for å se ”hvem det var som sparket til ham”. Pasienten klarer ikke gå på tærne, og kan heller ikke avvikle steget normalt.

Diagnosen stilles ved legeundersøkelse hvor det er betydelig nedsatt kraft for å strekke ankelleddet, og en kan gjerne kjenne et tydelig ”søkk” når en kjenner på senen over skadestedet. Der finnes også en spesifikk test, Thompsons test, som legen kan gjøre for å stille diagnosen.

Dersom det fortsatt er tvil om diagnosen, kan ultralyd- eller MR-undersøkelse benyttes. Alle idrettsaktive pasienter og andre med høyt aktivitetsnivå bør opereres akutt.

Man syr da akillessenen sammen igjen og etter operasjonen må senen beskyttes, gjerne først med et par uker i gips og deretter i en spesiell ortose som gjør at pasienten kan gå på beinet.

Etter omtrent seks uker begynner opptrening med gradvis mer belastende bevegelighets-, styrke- og spenstøvelser under veiledning av fysioterapeut, og det er som regel mulig å komme tilbake i full aktivitet etter omtrent 12 uker.

Pasienter med mindre krav til senestyrke vil kunne behandles uten operasjon med gips, ortose og opptrening. Ikke-operativ behandling fører gjerne til at senen blir noe lengre, og sjansen for at senen skal ryke i forbindelse med aktivitet er betydelig høyere enn om man opererer akutt.