Senter for idrettsskadeforskning

Hovedinnhold på siden

Informasjon om prosjekttittel 'Måling av hodestøt i barne- og ungdomsfotball med ørekoplede sensorer'

Måling av hodestøt i barne- og ungdomsfotball med ørekoplede sensorer

Detaljer om prosjektet - kategori Detaljer om prosjektet - verdi
Prosjektstatus: Published
Prosjektleder: Stian Bahr Sandmo
Veileder(e): Roald Bahr, Inga Katharina Koerte, Thor Einar Andersen
Medarbeider(e): Andrew McIntosh

Beskrivelse

Bakgrunn: Hvorvidt nikking kan forårsake skader på hjernen, er fortsatt et uavklart spørsmål. Det er behov for nøyaktige målemetoder av eksponeringen, mhp. både frekvens og omfang av nikkingen. Sensor-systemer som f.eks. akselerometre kan benyttes, men tidligere metoder har vist seg å være utilstrekkelige.

Formål: Å teste en ny, ørekoplet sensor for måling av hodestøt i barne- og ungdomsfotball.

Metode: Først ble sensoren testet i en laboratorie-setting ved å kople den til en Hybrid III headform (HIII); en lineær impaktor og en fotball ble så brukt til å støte HIII. Akselerasjonskreftene (bl.a. peak linear acceleration, PLA) ble registrert fra begge systemer for å regne ut tilfeldig og systematisk feil, hvor HIII ble brukt som referansesystem. Deretter tok seks ungdomsspillere med ørekoplede sensorer del i (1) strukturerte treningsøkter og (2) vanlige treninger. For hver spillrelatert akselerasjonshendelse ble akselerasjonskreftene registrert og sammenlignet med videoanalyse. "Receiver operating characteristic curves" (ROC kurver) ble brukt for å kartlegge sensorens evne til å diskriminere nikking i begge spillsettingene, for å kunne sette prediktive grenseverdier for utfallet av enkelthendelser.      

Resultater: I laboratorie-settingen var både tilfeldig og systematisk feil 11% for PLA. I strukturerte treningsøkter resulterte nikke-hendelser i høyere absoluttverdier (PLA=15.6±11.8g) enn andre akselerasjonshendelser som f.eks. hopping (PLA=4.6±1.2g); arealet under kurven (AUC) var 0.98 for PLA. I vanlige treninger var AUC >0.99 for PLA. En grenseverdi på 9g ga en positiv prediktiv verdi på 100% i strukturerte treningsøkter, men kun 65% i vanlige treninger.

Konklusjon: Ørekoplete sensorer utviser betydelig tilfeldig feil, med en systematisk tendens til å overestimere omfanget av hodestøt. Til tross for utmerket evne til å diskriminere nikking fra andre akselerasjonskrefter i barne- og ungdomsfotball, må absoluttverdiene tolkes med forsiktighet. I vanlige spillsettinger er det behov for sekundær verifikasjon (f.eks. videoanalyse) av enkelthendelser, som gjør bruken av slikt utstyr svært ressurskrevende.